Akkurat nå, så føler jeg meg ganske dum. Litt passe mye lettlurt.
Seint i går kveld fikk jeg liten hvit sovepille av min kjære mor, som sa at jeg måtte ta den 20-30 minutter for jeg skulle legge meg. Det hørtes jo helt greit ut, selvsagt, og jeg svelget den ved et passende tidspunkt og smilte naivt. Mamma smilte også og sa, da får du kanskje sove godt i natt vennen. Jeg tenkte også det, satte meg i noen minutter på datan, siden den likevel stod på, og så la jeg meg.
Pillen begynte å virke, men ikke helt som jeg trodde. Kroppen ble kake, eller litt mer som gelé, og jeg ble fryktelig svimmel. Langt fra trøtt, så når jeg la meg var det i grunn bare kroppen som var hypp på søvn, hodet boblet av ideer og tanker. Det var grusomt irriterende, klarte ikke løfte mitt vannglass engang og ble liggende oppgitt og stirre opp i taket. Jeg skal aldri dytte noe så utrolig teit inn i munnen min igjen, bare om vi snakker dobbel dose. Noe annet er helt uaktuellt.
I dag tidlig, nærmere bestemt klokken halv ni, buser min kjære mor og lillebror på tre år inn døren. Setter seg elegant på sengekanten min og begynner å prate til meg. Unnskyld meg? Jeg er vanligvis ikke morgengretten av natur, men når man vekker meg tidlig, og i tillegg snakker bare piss, da kan man ikke forvente at jeg våkner opp med et smil om munnen. Ta hensyn til de som sover!
Det var godt å få ut det.
Videre spurte hun om det var greit at jeg passet den lille når hun var på jobb, hvorav jeg tror jeg svarte noe som "Hm? Finnes det noen svaralternativer?" med min grøtete morgenstemme og et øye halvveigs åpent. "Jeg er allerede seint ute" presterte hun å si, og det var dråpen ved et så tidlig tidspunkt på morgenen. Hvem i huleste var det som dusjet han, pusset de små tennene etter kveldsmaten, leste fire bøker og sang til han sovnet i går da? Unnskyld meg, men hvem er det som er moren her? Noen ganger føler jeg meg ikke som en søster, eller datter, og det er urettferdig. Kan ikke jeg noen gang få være litt trassete? Vær så snill.
Uansett. Jeg spurte, med den samme grøtete morgenstemmen om det hele var planlagt fra i går – at jeg skulle få sove tidlig og dermed være opplagt nok til å stå opp halv ni og passe han. For jeg skal si dere det – at å passe en treåring er ikke bare enkelt. Valigvis så er vi både høyt og lavt, og gjerne begge steder på en og samme gang i høyt tempo. Ikke noe man drømmer om så tidlig. Men hun blånektet, ble en smule fornærmet og gikk ut med han. Herlig, tenkte jeg, og lukket øynene igjen.
Det gikk ikke lang tid før jeg hørte henne si "mamma må dra på jobb nå lille venn, passer du godt på søstra di?", og ble selvfølgelig litt oppgitt. Søvn, gi meg søvn! Men da hun kledde av han pysjen for å sette på de vanlige klærne, begynte han å gråte. Uten å gå næremere inn på hva det gjelder, for det har skjedd før, så kan jeg si at det gjør vondt for han. Stakkars. Og de kom inn til meg igjen, og mamma sa at det hadde kommet tilbake. Det var ikke spydig ment, eller kanksje litt, men jeg sa "Hva skal jeg gjøre med det? Jeg kan ikke trylle." Da ble hun sur på meg, skikkelig sur og gikk med han. Begynte å kle på han yttertøy og sa med sin sukkersøte stemme til han at han skulle få være med på jobben og leke med de andre barna. Selvsagt er det best for pjokken. Jeg mener – være der og leke med andre barn, eller være her og se på tv i mens jeg sover? Klart han har det best der, og hva gjelder mamma – så får hun bare lære seg at jeg er en datter, ikke barnepike eller reservemor på noen måte. Hun får vel lære seg å prioritere tiden som oss andre.
Men nå er jeg altså våken, fikk jo ikke sove mer uansett etter den fin-fine vekkingen. Og jeg tror, at siden hun ikke sa hade, men bare smalt igjen ytterdøra etter seg, så er det best at jeg fordufter før hun kommer hjem igjen. Har ikke lyst til å ha en dårlig dag. Vil bare se på hele greia i dag som latterlig, og gå videre. Hun er ikke sånn. Sur og barnslig, og det gidder jeg bare ikke. Hun kan kose seg meg de mutte tankene sine, og så skal jeg dra og finne på noe koselig. Det blir fint det.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Lille-Satan slang alle skoene ut over gulvet – bare for å se – og kom fram til at man strengt tatt ikke burde trenge så mange. Men så er jo alle ulike. Man danser ikke hip hop med tåspissko, og omvendt. Det er fy-fy.